This Sect - Shake The Curse

This Sect
Shake The Curse

Osloundergrunnens utskudd This Sect er tilbake, etter noe man kan se på som noen års stillhet, men som sekta selv nok tolker som iherdig arbeid på fullengderen «Shake the curse».

Det har blitt et album som er like pompøst som det er skeletalt. Full sirkel med fødsler og dødsfall, livets ubønnhørlige gang, noe som gjenspeiler seg spesielt i låtenes lyriske univers. Et misantropisk, men fandenvoldsk, mikrokosmos hvor den sorte humoren stagger sorgen, og kynismen forbrødrer seg med frustrasjonen. Gravøl og paraplydrinker. Ti spor unnagjort på 39 intense minutter.

This Sect har aldri hatt en sjangermessig slagplan, men en felles forkjærlighet for britiske lyder fra seint 70-tall og tidlig 80-tall har alltid ligget i bunn. Den svartkledde post-punken og den kantete nyveiven står høyt i kurs, og preger i større grad lydbildet denne gangen. Man kan vel si at «Shake the curse» ligger i et unisont ustabilt sideleie, og at sekta endelig har funnet sin «sound», mye takket være produsent Gunnar Kjellsby og hans øre for detaljer. Det er ei skive som oppfordrer til både rytmisk kroppsbeherskelse og styggpen selvrefleksjon. Nøkkelord: katarsis.

Selv om hver låt på albumet lever sitt eget liv, er de vevd inn i en større helhet, et tilsynelatende altoppslukende mørke, spekket med kryptisk symbolikk, bisarre krumspring og snikende pophooks. Fra åpningssporet «It's not you, it's them», iskald og svulstig stadionrock med fokus på hverdagens martyrer, til «Bookburner», reinskåren post-punk med disco-tendenser. I «Lines on a trail» venter evigheten, kanskje. Knøttsmå liv klamrer seg til et vagt håp, noe som egentlig er litt vakkert.
Nyveiveren «Detox the soul» tester krykker på det åndelige plan. Nyinnspillingen av «Party like it's 1939», sektas eneste radiohit fra gammalt av, byr på mellommenneskelig tæring og næring. «Copulation control» serverer 2,51 minutter med nihilistisk og insisterende powerpop. Jo høyere IQ, desto større følelse av at noe mangler, en forvirrende de-evolusjon som «Calligraphy with a brick» utforsker, via skakke Talking Heads-vibber. «We got love» er platas dumme og svette rocker, med en absurd gitarsolo fra Ragnar Skarseth (Herostratos, Singing Swords). Den lekre idioten i massive «Make shit shine» tar rennefart mot kista med et sleskt glis om kjeften. Den forblåste avslutningen, «Heritage crown», er en guffen powerballade om arv, miljø og en død bror.

Coverbildet, fra Nuuk i Grønland, av Carsten Aniksdal symboliserer på sett og vis albumet godt. Bildet er av kirkegården til den smått sekteriske Brødremenigheten, som kom til Grønland i 1733, og svant hen i 1900. I bakgrunnen står menighetshuset deres, Herrnhuthuset, som et tomt skall. Noe har skjedd på dette stedet, uvisst hva. Men den rolige blå himmelen, tegnene av dyreliv og utsikten mot Godthåpfjorden, bærer bud om at det er på tide å «Shake the curse», å riste av seg forbannelsen.

Og da gjerne gjennom spastisk dans.

This Sect er:
Are Bøhm: synth
Klaus Kristensen: trommer
Gøran Karlsvik: vokal og tekst
Ole Andreas Hagen: gitar
Thomas Alkärr: gitar
Øystein H. Horgmo: bass

Medvirkende:
Gunnar Kjellsby (produsent, gjestemusiker)
Ragnar Skarseth (gjestemusiker)

Mastret av Audun Strype

Cover- og promofoto: Carsten Aniksdal
Coverdesign: Øystein H. Horgmo

thissect.com

Sect Appeal

LP + CD

23. mai 2014
Katalognr. SECT005
EAN 7041889501595
PPD 100,-
Sporliste:
1. It's Not You, It's Them
2. Bookburner
3. Lines On A Trail
4. Detox The Soul
5. Party Like It's 1939
6. Copulation Control
7. Calligraphy With A Brick
8. We Got Love
9. Make Shit Shine
10. Heritage Crown

Høyoppløste bilder: